Kjære alle sammen,
Det gleder oss å fortelle at "Thea" starter samtalegruppe for hektabloggere som befinner seg på strekningen Oslo/Drammen/Mjøndalen, under vår veiledning. Send mail til hektablogg@getmail.no med mailadresse og telefonnummer, så setter vi dere i kontakt!
Hilsen Sissel og Nora
fredag 23. mai 2014
HOPE
Anonym skrev 21. mai 2014:
HOPE
I never felt I belonged anywhere. No matter where I was, the feeling of restlessness always hunted me. Until I met you. The way you looked into my eyes I felt peaceful for the first time. The first time I saw every city I’ve ever wanted to visit, was with you. The first time I heard someone say “I love you”, was with you. When no one else was there for me, you said “everything is going to be alright”. You were always there, since you left the meaning of lost have never been so clear. All the most beautiful moments of my life was with you. Now you’re gone.
I waited for one and a half year. That you one day would wake up and realize how beautiful I am. What you had lost. Then to understand that it is not you who is supposed to realize that, it’s me. We need to understand, we cannot be beautiful around a human that brings the worst out of us. . You can only kill darkness with light, if a human brings darkness over your life; the only thing you can do is to step out of the darkness.
Time and life waits for no one.
Understanding we still have a lot of feelings is not because of we care about each other in a romantic way but because of all the experiences and moments we shared together. Moving on is understanding that all those things are over, time and life waits for no one and living in the past is the recipe of a miserable life.
Realizing those moments are gone. They were once real. The things you said. The things I sad. The love I had for you were once real, now it is just a factionary movie I have glorified for so long. Hanging on to the things once were said in the fear that no one else might never say them again. The fear that maybe no one else may never say and feel that way about me again. I hang on to the words you once said while I’m drowning; drowning in a hope of love.
Jeg saa at andre hadde sendt inn innlegg.. Skrev dette diktet, paa engelsk..
DET ER MULIG Å AVHEKTES!
Anonym skrev 22. mai 2014:
Jeg satt i et hekt med en mann i 13 mnd. Hektet hadde sitt utspring i tre uker vi delte som kollegaer, da vi var sammen hver eneste dag. Men så flyttet jeg langt fra ham for å studere. Vi møttes bare tre ganger i de etterfølgende 12 mnd. I denne tiden drømte jeg og håpet hver eneste dag. Men utryggheten og fortvilelsen var stor, da han ofte ikke svarte på sms-er, og kunne bruke flere uker på å ringe meg tilbake, hvis jeg dristet meg til å ringe ham (noe som var vanskelig for meg, for jeg var livredd avvisning - og å virke påtrengende).
Den siste gangen vi møttes våget jeg å fortelle ham at jeg var glad i ham. Simpelthen fordi jeg var på bristepunktet og ikke klarte å containe disse følelsene lenger. Det fikk briste eller bære.
Jeg var ekstra modig ved å fortelle ham disse ordene, fordi han er en heterofil mann, og jeg en homofil mann.
Han lot seg imidlertid ikke skremme, og ville fortsette kontakten. Kontakten på hans premisser var imidlertid ikke bra nok for meg og for ni måneder siden var jeg så sliten at jeg hektet meg av - jeg slettet ham fra fb og sendte ham en siste sms.
Jeg hørte ikke noe fra ham etter dette. Og jeg fikk heller aldri tilbakefall.
I denne tiden fikk jeg gradvis kontakt med virkeligheten igjen, og ble klartenkt.
Jeg kjenner jo denne fyren og vet utmerket godt at han ikke er noen ond person. Han er snill og god, men meget distrè og litt "lufthode". Jeg forstod at all analyseringen jeg hadde gjort av hans handlinger og ord, ikke betydde noe. Han hadde aldri noen skjult agenda! Han er bare fjern (på den uskyldige måten). Jeg visste også at han elsket meg så mye det er mulig for en heterofil mann å elske en annen mann. Jeg kunne ikke forlange mer.
Etter ni måneder var følelsene mine kjølnet så mye at jeg var beredt til å tilgi. Tid kombinert med min ovennevnte kunnskap om mannen gjorde meg klar til dette.
Jeg bestemte meg for å ringe ham. Han svarte ikke umiddelbart, men det tikket inn en sms to minutter senere; "Ringte du virkelig? Jeg er på jobb skjønner du (smilefjes)".
Jeg svarte "Ja jeg ringte. Prøver igjen en annen dag! God vakt."
Han: "Jeg er hjemme i morgen kveld! Kan du ringe da?".
Det gjorde jeg. Vi snakket i to timer. Det føltes godt. Men da jeg la på, så følte jeg ingenting! Vi har også møttes en gang etterpå. Det var et litt vanskeligere steg - men igjen, jeg følte ingenting! Annet enn at det var veldig hyggelig. I dag føler jeg ikke spor av sjalusi for denne mannen. Ikke bitterhet heller. Jeg er bare glad for at jeg kunne tilgi ham, og få ham tilbake i livet mitt. Han er sammen med ei jente nå, men istedet for å ergres, så er jeg glad på hans vegne.
Så moralen? I min historie finnes det to:
1) Det er mulig å avhektes!! Det er til og med mulig - i visse tilfeller som mitt - å bli venner etterpå. MEN man trenger å kutte all kontakt for en periode.
2) All analyseringen og utryggheten man opplever i hektet, vil i mange tilfeller være bortkastet. Ofte ligger det ingenting bak!!! Denne mannen forstod ingenting da jeg ble borte. Ja han visste at jeg var glad i ham. Men han har ikke gjort annet enn å være glad i meg tilbake - så langt han kunne strekke seg med hva dette innebærer av klemmer og godt humør når vi er sammen. Det var jeg som var irrasjonell, hektet gjorde meg slik. Da jeg til slutt kom til meg selv, så tok han meg imot med åpne armer - selv uten å helt forstå hvorfor jeg forlot ham.
I skrivende øyeblikk? Jeg tenker ikke på ham som annet enn en meget god kompis. Jeg sender ikke sms-er til ham. Ikke fordi jeg er redd for avvisning, men fordi jeg har forstått at dette ikke er hans foretrukne kommunikasjonsmiddel (igjen - han hadde aldri noen skjult agenda). Istedet ringer jeg innimellom. Jeg er ikke redd for dette lenger. Og svarer han ikke med det samme - så sover jeg likevel godt om natten :) Men nå har han faktisk svart nesten med det samme - de gangene jeg har ringt. Jeg tror også han har lært noe :)
Så alle sammen - stå på! Jeg ønsker virkelig at dere kommer dit hvor jeg er i dag.
Jeg satt i et hekt med en mann i 13 mnd. Hektet hadde sitt utspring i tre uker vi delte som kollegaer, da vi var sammen hver eneste dag. Men så flyttet jeg langt fra ham for å studere. Vi møttes bare tre ganger i de etterfølgende 12 mnd. I denne tiden drømte jeg og håpet hver eneste dag. Men utryggheten og fortvilelsen var stor, da han ofte ikke svarte på sms-er, og kunne bruke flere uker på å ringe meg tilbake, hvis jeg dristet meg til å ringe ham (noe som var vanskelig for meg, for jeg var livredd avvisning - og å virke påtrengende).
Den siste gangen vi møttes våget jeg å fortelle ham at jeg var glad i ham. Simpelthen fordi jeg var på bristepunktet og ikke klarte å containe disse følelsene lenger. Det fikk briste eller bære.
Jeg var ekstra modig ved å fortelle ham disse ordene, fordi han er en heterofil mann, og jeg en homofil mann.
Han lot seg imidlertid ikke skremme, og ville fortsette kontakten. Kontakten på hans premisser var imidlertid ikke bra nok for meg og for ni måneder siden var jeg så sliten at jeg hektet meg av - jeg slettet ham fra fb og sendte ham en siste sms.
Jeg hørte ikke noe fra ham etter dette. Og jeg fikk heller aldri tilbakefall.
I denne tiden fikk jeg gradvis kontakt med virkeligheten igjen, og ble klartenkt.
Jeg kjenner jo denne fyren og vet utmerket godt at han ikke er noen ond person. Han er snill og god, men meget distrè og litt "lufthode". Jeg forstod at all analyseringen jeg hadde gjort av hans handlinger og ord, ikke betydde noe. Han hadde aldri noen skjult agenda! Han er bare fjern (på den uskyldige måten). Jeg visste også at han elsket meg så mye det er mulig for en heterofil mann å elske en annen mann. Jeg kunne ikke forlange mer.
Etter ni måneder var følelsene mine kjølnet så mye at jeg var beredt til å tilgi. Tid kombinert med min ovennevnte kunnskap om mannen gjorde meg klar til dette.
Jeg bestemte meg for å ringe ham. Han svarte ikke umiddelbart, men det tikket inn en sms to minutter senere; "Ringte du virkelig? Jeg er på jobb skjønner du (smilefjes)".
Jeg svarte "Ja jeg ringte. Prøver igjen en annen dag! God vakt."
Han: "Jeg er hjemme i morgen kveld! Kan du ringe da?".
Det gjorde jeg. Vi snakket i to timer. Det føltes godt. Men da jeg la på, så følte jeg ingenting! Vi har også møttes en gang etterpå. Det var et litt vanskeligere steg - men igjen, jeg følte ingenting! Annet enn at det var veldig hyggelig. I dag føler jeg ikke spor av sjalusi for denne mannen. Ikke bitterhet heller. Jeg er bare glad for at jeg kunne tilgi ham, og få ham tilbake i livet mitt. Han er sammen med ei jente nå, men istedet for å ergres, så er jeg glad på hans vegne.
Så moralen? I min historie finnes det to:
1) Det er mulig å avhektes!! Det er til og med mulig - i visse tilfeller som mitt - å bli venner etterpå. MEN man trenger å kutte all kontakt for en periode.
2) All analyseringen og utryggheten man opplever i hektet, vil i mange tilfeller være bortkastet. Ofte ligger det ingenting bak!!! Denne mannen forstod ingenting da jeg ble borte. Ja han visste at jeg var glad i ham. Men han har ikke gjort annet enn å være glad i meg tilbake - så langt han kunne strekke seg med hva dette innebærer av klemmer og godt humør når vi er sammen. Det var jeg som var irrasjonell, hektet gjorde meg slik. Da jeg til slutt kom til meg selv, så tok han meg imot med åpne armer - selv uten å helt forstå hvorfor jeg forlot ham.
I skrivende øyeblikk? Jeg tenker ikke på ham som annet enn en meget god kompis. Jeg sender ikke sms-er til ham. Ikke fordi jeg er redd for avvisning, men fordi jeg har forstått at dette ikke er hans foretrukne kommunikasjonsmiddel (igjen - han hadde aldri noen skjult agenda). Istedet ringer jeg innimellom. Jeg er ikke redd for dette lenger. Og svarer han ikke med det samme - så sover jeg likevel godt om natten :) Men nå har han faktisk svart nesten med det samme - de gangene jeg har ringt. Jeg tror også han har lært noe :)
Så alle sammen - stå på! Jeg ønsker virkelig at dere kommer dit hvor jeg er i dag.
torsdag 8. mai 2014
SAMTALEGRUPPER
Thea skrev 3. mai 2014 kl. 22.55, under innlegget HOVEDOPPGAVE OM HEKT:
Jeg lurte på om det var mulig å starte en samtalegruppe for oss som er eller har opplevd å være hekta? En gruppe som kunne møtes for eksempel 1 gang per måned (eller oftere?) og delt erfaringer, sorg, seiere, tips …? Er det noen her som syns det er intertessant eller kunne vært nyttig?
Jeg lurte på om det var mulig å starte en samtalegruppe for oss som er eller har opplevd å være hekta? En gruppe som kunne møtes for eksempel 1 gang per måned (eller oftere?) og delt erfaringer, sorg, seiere, tips …? Er det noen her som syns det er intertessant eller kunne vært nyttig?
Abonner på:
Innlegg (Atom)