Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

mandag 28. oktober 2013

Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer. HVEM ER DENNE MANNEN JEG ER BLITT!?!

Anonym skrev 22. oktober 2013:

Jeg er en oppegående mann med1 barn fra et tidl ekteskap, gode venner, god økonomi og en ressursperson for mange.

For 5 år siden traff jeg min "likesinnede" etter at vi begge hadde vært single i ett par måneder. Hun virket utadvent og interessert. Hun hadde nylig hatt et opprivende brudd, flyttet langt og startet et nytt liv. Etter 3 måneder merket jeg at hun oppførte seg anderledes. Hun trakk seg mer tilbake, ble mer vag og hemmelighetsfull. Det fremkom at ex-kjæresten slet med bruddet og hun følte et behov for å ivareta ham. Hun reiste til ham flere ganger for å prate. Hun forsikret meg om at det ikke var farlig, men jeg følte utrygghet over at hun emosjonelt virket vag og tilbaketrukken. Når jeg meldte eller ringte fordi jeg var utrygg, merket jeg kulde, oppgitthet og mer tilbaketrekking. Hun gikk inn i bobla.
Jeg ble utrygg og fortvilet. Hun forklarte at det var eksen hennes det var synd på, ikke meg. Jeg hadde jo henne.

Dette pågikk over 2,5 år med 2-3 turer i året for å snakke med sin eks. Mine grenser var tråkket over, jeg begynte å tøye mine egne grenser. Når jeg ringte henne, tok det lengre tid før hun ga noe svar, og svarte hun, så var det kort og kaldt, bortsett fra en og annen dag når hun svarte meg kjærlig. Det var deilig, endelig skjønte hun. For neste dag å være helt "av" igjen. I denne perioden hadde vi mange krangler. Fullstendig forvirret og utrygg, merket jeg at jeg hadde et sinne over behandlingen jeg fikk: Jeg fortalte om mitt behov for gjensidighet, trygghet og likeverd i et forhold, og følte at jeg kun ble avvist, nedprioritert og degradert til en klagende og krevende person. Det var det jeg ble. Jeg mislikte den jeg hadde blitt. Hun trakk seg da alltid tilbake og det tok dager før hun klarte å prate. Om jeg unngikk å snakke om følelser og ble med på hennes ting (konkrete turer, utflukter og snakk om praktiske ting), kunne livet være fordragelig. Men tok jeg opp et tema som omhandlet samspillet mellom oss og hvordan jeg egentlig hadde det, trakk hun seg tilbake igjen og jeg måtte vente på at hun ble tilgjengelig.

Hun var mye borte, dro på kurs og var med egne venner. Jeg ble mer og mer desperat over å få hennes gunst og kunne gå dager og vente på et livstegn som ikke kom. Da jeg nesten hadde gitt henne opp kom det likevel noen fine ord eller snev av varme som jeg grep rundt som et deilig halmstrå. Jeg ble rolig og trygg i noen minutter.Valgte jeg å ringe henne opp etter en slik melding, ble jeg kaldt fortalt at hun var med venninner og at det passet dårlig å ringe.

Og sånn gikk dagene.Hundrevis av episoder med avvisninger, nedprioriteringer og emosjonell avstand. Jeg merket at alle de grensene jeg før hadde, var så godt som visket ut. Jeg kjente ikke lenger meg selv igjen.Vi gjorde slutt flere ganger, men når hun følte at jeg glapp for henne, kom hun alltid tilbake etter lange tenkepauser (og mer venting for meg). Jeg var totalt overtilpasset hennes behov og hadde slettet ut alle egne behov.
Jeg ble deprimert, gjorde dårligere arbeid på jobben,unngikk egne venner og nedprioriterte viktige deler av mitt eget liv. Jeg merket mindre glede av å være sammen med egne barn, men prøvde likevel å fremstå som normalt. Jeg ble kranglete mot henne i fylla, synes synd på meg selv og drakk for å roe meg ned. Jeg oppsøker også i ren frustrasjon en annen dame som ser meg, hører på meg og vil være med meg. Selv etter flere forsøk på å få dette nye bekjenskapet til å virke, er det dødfødt, fordi jeg kun venter på at HUN skal se meg? Jeg er skamfull og reagerer med å være utro og drikke meg full? Jeg kjenner ikke meg selv igjen. jeg har mistet selvfølelsen og selvrespekten. Jeg begynner å skuffe andre (denne nye dama) meg selv og hun jeg er sammen med, for det fremkommer at jeg har vært utro. Da får jeg enda flere ultimater som jeg godtar. Jeg er utro, jeg drikker, jeg er deprimert, jeg maser, jeg kjefter og neglisjerer hele livet mitt i påvente av noe som aldri kommer.

Hvem er denne mannen jeg har blitt? Vi har gjort det slutt og nå skal jeg ut av dette hektet, gjeninnta livet mitt, binde meg til masta, trene, pleie venner og familie.

2 kommentarer:

  1. Kjære hekta!

    Analysen av din egen tilstand er krystallklar. Du har skjønt alt med hodet. Husk å puste neste gang du skriver :-)

    Du har selv forskrevet kuren. Men det første du må gjøre er å fortelle til venner og familie hva du har sittet fast i. Det er en del av avskammingen og helt nødvendig for å komme i gang med en avhektingsprosess.

    Din "frankine" (hekter) er ikke interessert i å ha et nært og fortrolig forhold til deg. Hun kjører en klassisk av/på, kald/varm, uforutsigbar stil, og kommer bare nærmere hver gang du trekker deg unna. Det kommer ikke noe godt ut av slike forhold, og det vet du. Finn tilbake til deg selv igjen så fort du kan!

    SvarSlett
  2. Vanskelig la han gå er overskriften på artiklen å ikke vanskelig å gi slipp på han.... takk .. håper på svar......

    SvarSlett