K. sier ...
Vi skriver mye om hvordan vi opplever selve hektproblematikken her på bloggen, og det kan være god terapi å få det negative frem i lyset.
Noe jeg imidlertid savner er ideer som friskemelder!:) Jeg tenker ikke på sånne "Jippi, jeg er endelig fri fra han/henne!", men kanskje litt mer om hva hver og en har gjort med friheten sin. Hva har dere gjort med dere selv og med alt annet som dere gradvis har tatt tilbake etterhvert som dere har ristet av dere det klamme hekta-grepet? Det kan være nyttig for andre å høre om dette.
Jeg opplevde nemlig et stort tomrom når avhektingsprosessen min startet for alvor. Jeg ble fryktelig ensom med kjærlighetssorg og forvirring. Og jeg ble nesten likegyldig og passiv når jeg ikke lenger skulle ha hodet (og hjertet) stappfullt av problemstillinger. Jeg fikk masse dødtid uten huske hvordan man egentlig slappet av. Jeg hadde ingenting som måtte analyseres, jeg skulle ikke vente på noen og ingen forventet noe av meg. Etter en periode med slitsomme "abstinenser" der jeg så spøkelser på høylys dag og nærmest levde litt utenfor meg selv, begynte så smått virkeligheten å komme til syne. Det har tatt over et år å bli helt "friskemeldt" fra frykten for tilbakefall. Ennå kjenner jeg snev av savn, men der jeg tidligere plasserte min hekter helt øverst på ønskelisten, har jeg nå begynt å se gleden ved andre. Venner og familie bl.a. De har blitt kraftig forsømt.
Underveis i avhektingen har jeg trent mye. Jeg var en aktiv jente før jeg ble hektet, men som alt annet forsvant også den siden av meg i hektkaoset. Mange vil kanskje mene at treningen kun er en erstatning for hektet, at jeg på en måte er avhengig av dette også. Men du verden så mye sunnere og artigere det har vært!:))
For tiden holder jeg på med nedtrapping, eller omorganisering, av treningsmengden min. Jeg er klar(!) for kvelder sammen med venner! Jeg trenger(!) å være der for familien. Og jeg trenger å ha en kveld der jeg bare steller pent med meg selv. Derfor har jeg satt av 3 faste treningskvelder, og da har jeg resten av uken fri til å være noe for andre og meg selv. Det kjennes godt å ha kontroll i livet sitt igjen. Og det er deilig å atter være en positiv støttespiller i vennegjengen.
Så jeg spør, jeg ... hvordan har dere det?
Klem fra K.
mandag 24. januar 2011
lørdag 22. januar 2011
INFO TIL "GAMLE" HEKTABLOGGERE
Kjære dere,
Takket være historiene og rådene dere deler her inne, nærmer vi oss nå 31 000 (!) besøkende. Etter bare 11 uker på lufta er det postet bortimot 400 kommentarer/innlegg. Og stadig flere blir oppmerksom på at bloggen finnes. Det er godt nytt for alle hektafolk i nød! All ære til dere.
I tiden som har gått har det vært svært få kommentarer vi har sett oss nødt til å moderere eller fjerne på grunn av at innholdet ligger utenfor rammen av det vi definerer som et romantisk hekt. Med økende trafikk blir det imidlertid nødvendig for oss å legge inn en ørliten sikkerhetsventil. Så - fra i dag av vil dere få følgende beskjed når dere har skrevet inn en kommentar: "Kommentaren vises, etter at den er godkjent." Vi tar mål av oss til å legge den ut innen 24 timer.
Med ønske til dere alle om en god helg,
Nora
Takket være historiene og rådene dere deler her inne, nærmer vi oss nå 31 000 (!) besøkende. Etter bare 11 uker på lufta er det postet bortimot 400 kommentarer/innlegg. Og stadig flere blir oppmerksom på at bloggen finnes. Det er godt nytt for alle hektafolk i nød! All ære til dere.
I tiden som har gått har det vært svært få kommentarer vi har sett oss nødt til å moderere eller fjerne på grunn av at innholdet ligger utenfor rammen av det vi definerer som et romantisk hekt. Med økende trafikk blir det imidlertid nødvendig for oss å legge inn en ørliten sikkerhetsventil. Så - fra i dag av vil dere få følgende beskjed når dere har skrevet inn en kommentar: "Kommentaren vises, etter at den er godkjent." Vi tar mål av oss til å legge den ut innen 24 timer.
Med ønske til dere alle om en god helg,
Nora
OPPLÆRT TIL Å BLI HEKTA
Flere her inne lurer på om oppvekst og bakgrunn kan være en årsak til at man havner i et romantisk hekt. Blant annet har vi fått denne kommentaren under innlegget TOTALT UTSLITT OG SYKMELDT:
"Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lengre samtale med en god venninne, jeg er ganske sikker på at hun er en "hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt: Vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var glad i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte - og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra med en ny kvinne til et nytt sted. Jeg har to jenter og ser at de begynner å tilpasse seg sin Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UFF. Bokens tittel er genial ... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme ... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet."
Det er helt riktig at den som stadig hekter andre også har et problem. Kronisk ambivalens kan handle om en gammel frykt for å bli såret og forlatt, og derfor må man alltid ha bakdøren åpen, aldri forplikte seg helt. En væremåte Casanova praktiserte, såret som han var av sine omsorgspersoner.
Kvinnens kommentar over er relevant også fordi den peker på en viktig side ved vår bagasje. Her handler det om den fjerne, følsomme drømmeren av en far som aldri var helt påkoblet sin datter. Og hva vet vi om hva slike voksne steller i stand - uten at de nødvendigvis er klar over det? Jo, at barn som har vokst opp med slike selvopptatte, forbeholdne og uforutsigbare omsorgspersoner blir indirekte opplært til å adlyde denne beskjeden fra den voksne: Skal jeg være tilgjengelig for deg, må du henge på når det passer for MEG og oppføre deg på en måte som passer for MEG. Og barn tilpasser seg sine omsorgspersoner alt de kan. Det er deres tilknytningssystem (vår medfødt drift mot nærhet) som trer i kraft for å sikre barnets overlevelse. Barnet utvikler emosjonelle parabolantenner for hele tiden å kunne peile seg inn på den voksnes frekvens i håp om å oppnå kontakt og nærhet.
De som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som en PREMIE (se under avsnittet i boken som handler om sjekke-teori), vil streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie (litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar - men øm og varm innimellom når det passer), er det som om tilknytningssystemet deres slås på med full styrke: Dette mennesket MÅ jeg ha, for her finnes trygghet og lykke for meg, bare jeg knekker koden!
Husk dette hvis du kjenner hele systemet ditt vibrere når du møter din "hekter" - det kan være din gamle tilknytningsrefleks som slås på fordi hjernen og hjertet ditt forveksler denne personen med en mamma eller pappa som aldri var stabilt tilgjengelig for deg da du var liten.
Beste hilsen
Sissel
"Det er meg som har skrevet de to kommentarer over, og nå kommenterer jeg likegodt selv :) I går hadde jeg en lengre samtale med en god venninne, jeg er ganske sikker på at hun er en "hekter". Da datt tanken ned i hodet mitt: Vi blir jo like ensomme - de som hekter og vi som blir hektet, for ingen av oss kommer i noe forhold med likeverdige partnere. Etter å ha fundert over dette en stund kom jeg til å tenke på min Pappa. Min Pappa var en fjern mann. Vanskelig å bli klok på, vanskelig for meg å vite om han var glad i meg. Og jeg ser at jeg allerede som barn utviklet tilpasningsevne. Jeg var den som hjalp Pappa, hadde svære antenner for hva han trengte - og ga ham det. Min Pappa var en følsom drømmer som aldri realiserte drømmene sine. Jeg har nok noe med meg der. Ble gift med en mann som trengte meg og som sviktet meg etter mange år. Han sviktet også barna sine ved å flytte herifra med en ny kvinne til et nytt sted. Jeg har to jenter og ser at de begynner å tilpasse seg sin Pappa og hva de tror han trenger. Man kan bli kvalm av mindre. Imens har moren deres sittet her totalt hekta på en ny mann. UFF. Bokens tittel er genial ... hekta på et håp om kjærlighet. Jeg skal ikke gjøre meg fri til noen ny mann, jeg skal gjøre meg fri til min egen kjærlighet til meg selv, jeg skal dyrke den og lære mine døtre det samme ... jeg tror det er den eneste måte å komme ut av denne evige sirkel av lengsel etter kjærlighet."
Det er helt riktig at den som stadig hekter andre også har et problem. Kronisk ambivalens kan handle om en gammel frykt for å bli såret og forlatt, og derfor må man alltid ha bakdøren åpen, aldri forplikte seg helt. En væremåte Casanova praktiserte, såret som han var av sine omsorgspersoner.
Kvinnens kommentar over er relevant også fordi den peker på en viktig side ved vår bagasje. Her handler det om den fjerne, følsomme drømmeren av en far som aldri var helt påkoblet sin datter. Og hva vet vi om hva slike voksne steller i stand - uten at de nødvendigvis er klar over det? Jo, at barn som har vokst opp med slike selvopptatte, forbeholdne og uforutsigbare omsorgspersoner blir indirekte opplært til å adlyde denne beskjeden fra den voksne: Skal jeg være tilgjengelig for deg, må du henge på når det passer for MEG og oppføre deg på en måte som passer for MEG. Og barn tilpasser seg sine omsorgspersoner alt de kan. Det er deres tilknytningssystem (vår medfødt drift mot nærhet) som trer i kraft for å sikre barnets overlevelse. Barnet utvikler emosjonelle parabolantenner for hele tiden å kunne peile seg inn på den voksnes frekvens i håp om å oppnå kontakt og nærhet.
De som vokser opp med en mor eller far som oppfører seg som en PREMIE (se under avsnittet i boken som handler om sjekke-teori), vil streve og overtilpasse seg for å oppnå forelderens omsorg og kjærlighet. Når de senere i livet møter en mulig partner som også oppfører seg som en premie (litt utilgjengelig, ambivalent og uforutsigbar - men øm og varm innimellom når det passer), er det som om tilknytningssystemet deres slås på med full styrke: Dette mennesket MÅ jeg ha, for her finnes trygghet og lykke for meg, bare jeg knekker koden!
Husk dette hvis du kjenner hele systemet ditt vibrere når du møter din "hekter" - det kan være din gamle tilknytningsrefleks som slås på fordi hjernen og hjertet ditt forveksler denne personen med en mamma eller pappa som aldri var stabilt tilgjengelig for deg da du var liten.
Beste hilsen
Sissel
onsdag 19. januar 2011
SJALUSIENS VEKSTVILKÅR
Det er mange som skriver om sjalusi på bloggen, og det er bra! Sjalusi er en av de mest uverdige følelsene vi kan ha, så det er fint at den luftes ut!
Det er skambelagt å være sjalu, det betraktes av mange som et tegn på umodenhet. Derfor gjør det vondt å innrømme at man er sjalu. I psykiatrien er sjalusi tradisjonelt blitt sett på som et tegn på tidlige traumer og tilknytningsskade i barndommen, og det kan noen ganger være riktig. Er du blitt forlatt, sviktet eller blitt vilkårlig behandlet av omsorgspersoner som liten, kan du bli redd, sjalu og klamrete overfor en partner senere i livet. Eller verre, du kan bli voldelig og kontrollerende.
"Grunnløs" sjalusi kan ødelegge et parforhold helt, men så er det bare dette at sjalusi sjelden er helt grunnløs, følelsen oppstår sjelden i et vakum. Mange av de parene jeg arbeider med strever med sjalusi-følelse hos den ene parten, og når vi går nærmere inn på hva som ligger under, er følelsen ganske logisk. Sjalusi oppstår ofte når den ene opplever at den andre glipper unna, virker hemmelighetsfull, er blitt fjern, fremmed, jobber ekstremt mye, er alle andre steder enn hjemme, ikke prioriterer forholdet, ikke orker sex, ikke ser den sjalu partens emosjonelle behov og så videre. Da må vi nøste og prøve å finne den såre "underteksten" i den sjalu partens anklager, sinne og utbrudd, og "underteksten" er ofte slik: "Du er ikke her for meg lenger, jeg føler at du forsvinner for meg". Det er tristhet og frykt for å miste den andres kjærlighet som ofte ligger under sjalu atferd, ikke et behov for å kontrollere og dominere. Det er opplevelsen av selv ikke å ha noen kontroll i relasjonen som skaper denne fortvilte kavingen som kalles sjalusi. Sjalusien kan være grunnløs i den forstand at den andre slett ikke er verken utro eller på vei bort, men følelsen av å være forlatt stimuleres av partnerens bortvendte væremåte.
I hekt-relasjoner er sjalusi derimot IKKE grunnløst. Et hekt vedlikeholdes jo nettopp fordi den tilbedte ALDRI er forutsigbar, tydelig og stabilt tilgjengelig - Frank eller Frankine er faktisk ikke påkoblet, kun periodevis.
Både K og SLITEN SIRKUSPUDDEL forteller under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? at de ikke har vært spesielt sjalu av seg tidligere. De er himmelfalne over sin egen tilstand, men begge ser at det er deres personlige Frank som aktivt har bidratt til å skape sjalusifølelse hos dem. Derfor er det helt korrekt når K sier at et "hektmiljø er en fruktbar grobunn for absolutt ALLE dårlige egenskaper, og de eskalerer bare man blir værende lenge nok."
Så altså: Kuren er å bestemme seg for å hekte seg av, binde seg til masten når tvilen melder seg, bruke venner, bok, blogg, jobb og alle gode ting i livet for å roe ned sitt eget elektrifiserte system og finne mening et annet sted enn i den smertefulle hekt-relasjonen.
Beste hilsen Sissel
fredag 14. januar 2011
FRA HEKT TIL KJÆRLIGHET - ER DET UMULIG?
I dag fikk vi inn en kommentar fra JR. Den ligger under tråden VENNSKAPSDILEMMAET, men vi legger den ut som eget innlegg ettersom spørsmålet "hekt" -> "kjærlighet" alltid vil være et aktuelt tema. JR sier:
Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Kan et hekt gå over til et balansert og godt kjærlighetsforhold?
Jeg forstår at hovedhensikten med boka og bloggen er å hjelpe mennesker ut av problematiske og åpenbare hekt. Men jeg tenker at i hvert fall i en del tilfelle kan det være gråsoner og usikkerhet når det gjelder hva en faktisk stå overfor. Jeg tenker at en del såkalte ”hektere” ikke helt vet hva de vil og heller ikke vet hvordan de påvirker og ”virker” på andre mennesker. Derfor tenker jeg at det første en bør gjøre i en hektesituasjon (hvis en fortsatt har gode følelser for hekteren) er å forsøke å få til en god kommunikasjon og være mest mulig åpen om problemene.
Kunne ting for eksempel utviklet seg annerledes dersom Nora hadde turt og ta opp med Frank all den usikkerheten og frustrasjonen hun bar på? Kanskje vil Nora svare nei på dette, fordi Frank bare er slik eller sånn. Men ingen hektere er vel helt like, selv om mange sikkert har en del fellestrekk.
Sissel skriver i forbindelse med at en ikke må føle skam ved å ”sprekke” (kontakte hekteren igjen):” Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.”
Jeg er enig i at det er veldig viktig å eventuelt få den erkjennelsen til å sige inn for fullt, men det kan vel først skje dersom en virkelig har prøvd å få til et balansert og godt forhold? Og alle slike forsøk er vel ikke dømt til å mislykkes selv om relasjonen minner mye om/eller er et hekt?
Hilsen JR
Det finnes utvilsomt gråsoner. Og du har selvfølgelig rett i at man ikke alltid kan vite hvilket "dyr" man står overfor - om det er ens eget monster eller den andres uvitenhet, karakter/type - eller bakgrunn. Franker og Frankiner er like forskjellige som oss andre. Det paradoksale er at mange av oss som har vært hekta (er hekta eller kommer til å bli det), kan ha vært hektere selv en eller annen gang, uten å være klar over det. Det jeg vil frem til er at det er den som blir hekta som har den største utfordringen. Ikke Frank eller Frankine. Min Frank var på gli ut nesten før forholdet startet (se bokas epilog der han forteller sin historie). Jeg turte faktisk til slutt å ta opp min frustrasjon og usikkerhet (sceneskift, dag 132). Men jeg snakket for døve ører: Innerst inne ønsket han ikke å tilpasse seg meg og mine behov, endre sin væremåte, bli mer forutsigbar, hengiven, slutte med av-/på-kobling, bringe meg inn i sitt liv. Han var ikke nok glad i meg til å hengi seg på den måten jeg hadde behov for. Han oppfattet meg som pesete og komplisert. Og, det var jeg - en riktig pain in the neck. For insisterende og overtalelsessyk i min frykt for å bli avvist. Om jeg hadde visst det jeg vet nå, om hektets psykologi, ville jeg helt sikkert forsøkt å kommunisere nyervervet kunnskap til ham (alt for saka :) Jeg tror neppe det ville hjulpet. Mine behov kommer alltid til å være forskjellig fra hans.
Et trygt, stabilt forhold i kjærlighet (såvel som i jobb og vennskap) får man kun med mennesker som gir en trygghet. Så, JR, dersom kommunikasjon fører til et slikt gjennombrudd - et vedvarende et - som skrur av beredskapknappen, gjør oss rolige, og stiller både sult og tørste, ja, da er problemet løst. Det er verdt et forsøk. Men nytter det ikke, bør det også være over og ut - så man får reddet seg selv. Jeg siterer Stig Johansson fra diktsamlingen Den kapsejsade himlen (1984): "Alla dessa dager som kom och gick/inte visste jag att de var livet."
Take care,
Nora
torsdag 13. januar 2011
FULL FART FOROVER!
Anonym la inn en kommentar i dag. Det er snart to måneder siden han begynte å hekte seg av. Vi har krysset fingrene og fulgt utviklingen med spenning under innlegget NÅ TRENGER JEG BARE STYRKE TIL Å BRYTE MED HEKTET, 22. november 2010.
Vi gleder oss på hans vegne! Stor takk for at vi får følge med på reisen!
Nora & Sissel
Vi gleder oss på hans vegne! Stor takk for at vi får følge med på reisen!
Nora & Sissel
onsdag 12. januar 2011
FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN?
Kjære alle dere som sliter med tilbakefall og skamfølelse,
Erkjennelse er avgjørende for de fleste når de skal frigjøre seg fra tanker, følelser eller personer som plager dem. Når vi forstår hva vi føler og hvorfor, kan dette redusere forvirringsfølelse og roe ned et oppskremt nervesystem som har havnet i en kronisk stresspiral. Men veien til et nytt liv følger ikke en rett linje. Jeg har svært sjelden i mine 31 år som terapeut opplevd at klienters problemer er løst som ved et trylleslag straks de har forstått hva de faktisk strever med. AMBIVALENS, TILBAKEFALLSTANKER- OG HANDLINGER er normalt i alle tunge endringsprosesser. Og når man har "falt for fristelsen" til å kontakte eller gi etter for sin "hekter", vil mange føle skam og kanskje ikke våge å melde fra at de nok en gang har latt håpet og troen ta overhånd.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Hvis du nå sitter der igjen, etter nok et nederlag, IKKE KJEFT PÅ DEG SELV! Ikke mist motet. Det du har gjort er normalt. Fortell venner, bloggen, oss, at du glemte å binde deg til masten et øyeblikk fordi håpet tok overhånd. Dette gjør deg ikke ynkelig, du behøver ikke å skamme deg og isolere deg igjen. Stå fram med hevet hode. Tenk heller at du trengte den erfaringen for at hjernen og hjertet ditt etter hvert skal bli i stand til å forstå at du ikke kan lykkes i å få et trygt forhold til din personlige Frank eller Frankine.
Heng med på bloggen, les og lær. Du kommer til å bli klokere for hver dag og ett skritt nærmere din frigjøring.
Beste hilsen
Sissel
tirsdag 11. januar 2011
ETTERLYSNING!
Bladet Kamille skal gjøre en reportasje om hektabloggen. De vil gjerne ha et innslag med en kvinne +/- 35 år som er i et hekt, og som vil stå fram og dele sin historie. Send oss en mail på hektablogg@vikenfiber.no hvis dette er aktuelt for deg!
Hilsen Sissel & Nora
Hilsen Sissel & Nora
SOLSKINNSHISTORIER
Noen har etterlyst rapporter om vellykket avhekting her inne på bloggen. Vi håper at alle som etter hvert kommer i mål kan skrive en liten kommentar under dette innlegget.
Hilsen Nora, som fryder seg over den første solskinnshistorien som kom inn i dag:
"Mitt viktigste kjennetegn på at jeg har vært hekta, er at selvfølelsen forsvinner. Til slutt kjente jeg ikke meg selv igjen. Hvor var "gladjenta" blitt av? Jeg hadde krysset så mange grenser med min ex (som for øvrig aldri var "min"), overtilpasset meg så til de grader at jeg til slutt bare var en grå skygge av meg selv. Og som Nora i boka, gikk jeg også ned mange kilo. Det er som om man forsvinner helt når man er hekta, på fysisk og psykisk.
Husker jeg en periode var så nedfor, men så begynte jeg å si til meg selv: "Jeg er vakker, jeg er klok, og jeg har et godt hjerte". Jeg gjorde dette fordi jeg følte meg så liten, så liten med min "hekter". Og gjett hva som skjedde!? Min følelse av verdi og stolthet steg så mange hakk, at jeg begynte å skjønne at dette faktisk ikke er noen bra mann for meg!
Etter det var mye gjort, jeg begynte å hekte meg løs. Han begynte faktisk å like meg mer, men jeg glemmer aldri hvordan han behandlet meg mens jeg var hekta. Han benyttet seg til fulle av at jeg var forelsket og hektet. Det styrket hans ego noe voldsomt. Han kunne godt ha sex med meg mens han hvisket meg ømme ord i øret. Dagen etter kunne han si at han fortsatt ikke visste om han ville "ha meg" eller ikke!
Nå som jeg ser hva jeg selv skriver, er det jo ganske utrolig at jeg trodde jeg var glad i, og forelsket i denne fyren. Jeg er tross alt en voksen kvinne i 40-årene, med voksne/halvvoksne barn. Har vært gift og skilt, men aldri opplevd maken til besettelse! For det er jo det det er! Ikke sunt for sjelen i det hele tatt.
Men nå holder jeg meg unna ham, selv om han vil være venner. Som jeg har skrevet her tidligere i denne bloggen. Slike venner trenger jeg ikke. Jeg er på vei oppover nå. Kjenner det i hele kroppen, føler meg sunnere og sterkere enn på flere år. Jeg var i dette forholdet til og fra i nesten 2,5 år. Nå har jeg vært meg selv i ca 6 mnd. Det er vidunderlig!
Klem fra Elisa"
SYMPTOM NR 10: JEG OPPLEVER AT SELVFØLELSEN MIN SKRANTER
Utdrag fra boka:
"Her er vi ved det verste symptomet på et «vellykket» hekt. Du er i ferd med å miste grepet på deg selv:
Selvfølelse kan defineres slik, med to komponenter:
1. Jeg liker meg selv og føler meg verdifull og akseptabel
2. Jeg føler meg kompetent og mestrende
Selvfølelse er bygget på en såle av å kjenne seg selv – jeg vet hva jeg føler, hva jeg liker, hva jeg misliker, og jeg kan stå for det. Hvis vi skal gi begrepet en helt kort definisjon, kan vi si at selvfølelse er en opplevelse av selvverd. Hvis du har god selvfølelse, sier psykolog Guro Øiestad i sin bok, Selvfølelsen, om temaet, har du en vennlig holdning til deg selv, du er på parti med deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam, selvkritikk og manglende selvstøtte. Det er viktig å huske på at du ikke er den samme sammen med alle. Selvfølelsen din er ingen konstant størrelse. Noen kan bidra til å bygge deg opp, og andre kan bidra til å bryte deg ned. I en romantisk relasjon er selvfølelsen spesielt utsatt, for du har knyttet deg følelsesmessig til en annen og er svært vár for den andres vurderinger, synspunkter og handlinger. Hvis du føler deg nedvurdert eller avvist av den andre, vil selvfølelsen din svekkes – du vil bli mer og mer kritisk til din egen dømmekraft og dine egne følelser i stedet for å innse at det er relasjonen og/eller den andre som er feil for deg."
"Her er vi ved det verste symptomet på et «vellykket» hekt. Du er i ferd med å miste grepet på deg selv:
- Jeg forstår ikke den andres væremåte, tanker og følelser
- Jeg forstår ikke mine egne reaksjoner, tanker og følelser
- Jeg kjenner ikke meg selv igjen
- Jeg stoler ikke lenger på mine egne følelser
- Jeg føler meg som et dårlig menneske
Selvfølelse kan defineres slik, med to komponenter:
1. Jeg liker meg selv og føler meg verdifull og akseptabel
2. Jeg føler meg kompetent og mestrende
Selvfølelse er bygget på en såle av å kjenne seg selv – jeg vet hva jeg føler, hva jeg liker, hva jeg misliker, og jeg kan stå for det. Hvis vi skal gi begrepet en helt kort definisjon, kan vi si at selvfølelse er en opplevelse av selvverd. Hvis du har god selvfølelse, sier psykolog Guro Øiestad i sin bok, Selvfølelsen, om temaet, har du en vennlig holdning til deg selv, du er på parti med deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam, selvkritikk og manglende selvstøtte. Det er viktig å huske på at du ikke er den samme sammen med alle. Selvfølelsen din er ingen konstant størrelse. Noen kan bidra til å bygge deg opp, og andre kan bidra til å bryte deg ned. I en romantisk relasjon er selvfølelsen spesielt utsatt, for du har knyttet deg følelsesmessig til en annen og er svært vár for den andres vurderinger, synspunkter og handlinger. Hvis du føler deg nedvurdert eller avvist av den andre, vil selvfølelsen din svekkes – du vil bli mer og mer kritisk til din egen dømmekraft og dine egne følelser i stedet for å innse at det er relasjonen og/eller den andre som er feil for deg."
torsdag 6. januar 2011
FORTVILELSENS MUNTERHET
Fortvilelsens munterhet er undervurdert i mange av livets irrganger. For en som er hekta kan det gjøre underverker å greie å betrakte seg selv i lys av litt selvironi (i alle fall streif-vis). Å akseptere følelsene man har med et ørlite Pusur-smil om munnen kan gjøre avhektingsprosessen litt mindre skummel.
I dag fikk vi inn en kommentar (se under) fra en som bare måtte skrive det av seg. Vi ønsker henne god boklesing og lykke til!
Hilsen Nora
HURRA JEG ER IKKE GAL, FÅ MEG UT FRA DETTE TIVOLIET!Tusen takk for at jeg endelig skjønner at det finnes et ord for tilstanden min: Hekta!
Bare det at det er en betegnelse på den galskapen jeg har vært inne i det siste halvåret gjør det mye lettere!
Kort fortalt: Jeg er kresen, jeg har vært singel i 5 år, jeg har konsentrert meg om barna og jobb, og så, plutselig, dukker han opp fra intet, drømmemannen, og det er gjensidig! Alle prinsipper om at barna ikke skal introduseres for tidlig, at jeg skal ta det med ro i starten, alt glemmes og jeg er fanget midt i et tivoli, med spøkelsestog, karusell, og ja, etter hvert: Berg-og-dalbane.
I starten er det bare gøy, alt er perfekt, vi har begge funnet vår ”soulmate”, han overøser meg med sukkerspinn (kjærlighetserklæringer).
Det er bare ett skår i gleden. Han har vært separert i 3 år, og når jeg spør om han snart skal skilles, så blir han sint, unnvikende, og kan ikke forklare meg hvorfor han skal fortsette å være gift.
For å gjøre det hele kort: Fremdeles i en stim av gøy på dette underlige tivoliet er det bråstopp! Jeg får bare en telefon (etter et års forhold) ... om at han ikke vil mer, og at han ikke orker pessimismen min i forhold til oss … at jeg er en egoist som forventer at han skal skille seg, det er jo ikke så lett …
Da er det over i berg-og-dalbanen: Søvnproblemer, panikkangst (første gang i mitt liv). I to uker lever jeg på banan og yoghurt, jeg er lamslått, føler skyld, burde jeg bare slå meg til ro med at han ikke ville brenne broen til sin eks-kone (jeg tok det opp tre ganger i løpet av 8 mnd.)
Han tar stadig kontakt, vil vite hvordan det går med meg, står på sitt, mener jeg ikke skal blande meg i hans sivilstand, at han må få ordne med sitt, han kan fremdeles ikke forklare hvorfor (det var han som gikk fra henne … dårlig samvittighet kanskje?)
Men skal kjæresten finne seg i å være nummer 2?
Jeg raser rundt inni en vond spiral … Selve loopen: Av og til tryglende, av og til rasende, jeg taster og taster SMS, MSN, Facebook … jeg anklager ham for de mest idiotiske ting ...
Det er da jeg har det best, når jeg mistenker ham for å ha ugler i mosen, når jeg overdriver, kommer med påstander som er helt ute … jeg vet det, men det er akkurat som om det hjelper meg å bli fri ved å gjøre ham sint - når han sier jeg er gal … Å ”kjøre skuta på land” hjelper meg, for da holder han seg unna … en stund. Så tar han eller jeg kontakt – først for å høre hvordan vi har det og så er kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon i gang igjen …
Av og til sier han at han gjerne vil ha meg som venn og elskerinne! Han ser at jeg er knust, men vil bruke meg. Én gang gir jeg etter, for bare å få det enda vondere… og han mener fremdeles at jeg forlangte for mye av ham når jeg ønsket at han skulle bli ferdig med den forrige. Én gang angrer han, sier han aldri har sluttet å elske meg og vil at vi skal ta en ferietur sammen, jeg er glad i to uker, før det plutselig kommer en SMS om at det nok aldri blir oss to allikevel.
Sånn går månedene: først stille, så: jeg eller han sender et lite signal – hyggelig kommunikasjon, flørt, - etter hvert spørsmål, så anklager, så er jeg igjen rasende, følger med på hva han gjør, har han en annen? Han som før var sterkt i mot nettdating er plutselig aktiv på flere datesteder, med bilder fra ferieturen vår, det gjør så vondt! Jeg snoker! I en periode sperrer han meg på alt som er: Facebook, MSN , mobbefilter på SMS… han er drittlei, men plutselig tar han kontakt allikevel …
Det rasjonelle i meg sier at jeg må ut fra Tivoliet fortest mulig, det var ikke jeg som var en egoist, men HAN, mens følelsene mine sier at jeg burde bare ventet og vært snill! Etter hvert kommer jeg på de dårlige sidene hans: kontrollbehovet, sjalusien, mistenksomheten, og vips, i neste øyeblikk så sender jeg en melding om at jeg elsker han! Men jeg er ikke gal. Jeg er bare hekta, jeg vet egentlig at han ikke er den samme som jeg forelsket meg i, for den mannen finnes ikke lenger!
Nå venter jeg bare på boka i posten, jeg vil aldri mer være på tivoli … og hvis jeg kommer meg ut så kanskje kan jeg til og med kan begynne å tro at det finnes ekte, varig kjærlighet der ute …
Jeg orker ikke denne gummistrikken!
Takk så langt, det hjalp at det finnes et ord på hva jeg er: Hekta!
VENNENE MINE ER DRITTLEI AV Å LYTTE
Anonym sa ...
Hei!!
Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.
Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det. Men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold. Jeg får behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode - om hva det egentlig er vi holder på med. Men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konkludert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke ham hele tiden, jeg avlyser og holder på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.
Jeg er ikke i tvil om at jeg er hekta og at jeg må ut av dette! Men så er det ett problem. Da jeg hørte et radiointervju med Sissel sa hun at for å kunne hekte seg av må man: 1. Innse galskapen, altså akspetere hektet. Der er jeg nå. Og 2. Man må snakke med venner. Det er problemet mitt.
Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser at alle vennene mine er drittlei av å høre om det. Og nå - når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg. Får bare svar som: Ja, ja, vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld, men tror ikke du klarer det denne gangen, heller.
Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.
Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2. januar. Opplevde siste sviket fra ham på nyttårsaften, og det var 1.januar - da jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken - at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette. 2. januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg. Han så det ikke slik, og sa at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. For første gang gjorde jeg noe jeg i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kalte ham en dritsekk! Dagen etter angret jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sendte en sms og ba om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.
Jeg vurderer å slette ham som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?
Hilsen fortvila dame
Hei!!
Jeg er en dame som akkurat har funnet ut at jeg er "Hekta".
Jeg driver og leser boka deres og kjenner meg veldig igjen i Nora, i tankene hennes og drømmene hennes og i måten hun "over"tolker hvert ett minste lille tegn fra Frank. En liten forskjell er at min "Frank" ikkje er romantisk i det hele tatt, han har ikke sagt til meg på to år at han er glad i meg.
Vi har kjent hverandre i 3 år. Var kjærester, også da på en veldig diffus måte, det første året. Etter det har vi vært av og på som "venner" som han kaller det. Men som venner er vi så nær at jeg synes det likner mer ett kjæresteforhold. Jeg får behov for bekreftelse på om det er slik bare i mitt hode - om hva det egentlig er vi holder på med. Men om jeg ber om en slik bekreftelse blir jeg avvist og får svar som at vi var jo enige om å bare være venner. Selv etter jeg har konkludert med at denne mannen ikke vil det samme som meg og ikke er den rette for meg, så fortsetter jeg å håpe at det endrer seg, jeg fortsetter å oppsøke ham hele tiden, jeg avlyser og holder på vent avtaler i tilfelle han kan møte meg.
Jeg er ikke i tvil om at jeg er hekta og at jeg må ut av dette! Men så er det ett problem. Da jeg hørte et radiointervju med Sissel sa hun at for å kunne hekte seg av må man: 1. Innse galskapen, altså akspetere hektet. Der er jeg nå. Og 2. Man må snakke med venner. Det er problemet mitt.
Jeg har snakket så mye med alle mine venner om min "Frank" gjennom disse bølgedalene av følelser at alle vennene mine er drittlei av å høre om det. Og nå - når jeg føler meg virkelig klar for å gjøre noe med det, så er det ingen som tror på meg. Får bare svar som: Ja, ja, vi snakkes når du har klart det. Det der har jeg hørt før. Unnskyld, men tror ikke du klarer det denne gangen, heller.
Jeg forstår jo dette, for det er disse vennene jeg har brutt avtaler med for å være sammen med han, det er disse vennene som har stilt opp for meg hver gang jeg har blitt sviktet av han fordi de trodde de kunne hjelpe meg ut av det, men så snart jeg var overlatt til meg selv igjen var han det eneste som stod i hodet mitt.
Jeg forsøker alene nå. Har ikke hatt kontakt med min "Frank" siden 2. januar. Opplevde siste sviket fra ham på nyttårsaften, og det var 1.januar - da jeg var langt nede og en venninne sørfra fortalte meg om denne boken - at jeg bestemte meg for at nå må jeg komme meg ut av dette. 2. januar sendte vi noen meldinger til hverandre. Jeg forsøkte å forklare hvor lei meg jeg var fordi han brøt noe jeg trodde var en avtale på en viktig dag som Nyttårsaften. Viktig for meg. Han så det ikke slik, og sa at om jeg syns han svikter som "venn" så får jeg heller holde meg unna. For første gang gjorde jeg noe jeg i 3 år har holdt meg for god til. Jeg kalte ham en dritsekk! Dagen etter angret jeg og tenker at det skal hvertfall ikke være det siste han hører fra meg. Jeg sendte en sms og ba om unnskyldning. Har ikke hørt noe siden.
Jeg vurderer å slette ham som venn, men klarer ikke enda. Bør sikkert det.
Skal lese ferdig boka og la dagene gå uten kontakt, kanskje kan det være løsningen?
Hilsen fortvila dame
søndag 2. januar 2011
VENNSKAPSDILEMMAET
På nyttårsaften fikk vi inn denne kommentaren fra en mann som tror på vennskapet.
En veldig god bok og blogg som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene om å slite med hekteproblematikk. Jeg har åpenbart vært inne i et hekt de siste 2 årene etter at et forhold jeg var i ble avsluttet av partneren min på en for meg veldig utydelig måte. Etter det har vi hatt ganske mye kontakt og også vært sammen i perioder. I sommer og høst har vi hatt veldig mange fine opplevelser sammen som jeg trodde og håpet skulle føre oss ordentlig sammen igjen. Men hun er akkurat like diffus og utydelig som før og jeg kjenner meg veldig godt igjen i symptom nr 1 ”jeg føler meg ofte avvist” Men hva blir så min konklusjon på alt dette? Jo jeg tar et betydelig ansvar for det som har skjedd (ved at jeg har ”hengt” meg for mye på) og jeg ønsker faktisk at det hele skal gli over i et vennskap. Det tror jeg også hun ønsker. Bl.a. derfor har vi utvekslet hyggelige sms-er i jula og nå på nyttårsaften, og det føles faktisk godt og riktig for meg og sikkert også for henne. Jeg forstår at total avstand/avvisning for mange er løsningen på ”hektet”. Men jeg er litt overrasket over at det blir fremstilt som det eneste riktige og saliggjørende fra Sissel og Nora. For meg tror jeg den beste løsningen er å erkjenne og akseptere at det aldri blir hun og meg og at jeg derfor må gå videre og prøve å finne noen andre. Men at jeg likevel ønsker å ta vare på ”vennskapsbiten” i det vi har sammen. Hilsen JR
Takk for innspillet ditt, JR. Total avvisning behøver ikke å være riktig i ditt tilfelle. Du sier jo selv at du både har erkjent og akseptert at det aldri blir dere to, og dermed er sjansen fint til stede for at du vil kunne utvikle et vennskapelig forhold til din eks. Pass bare på at du ikke lurer deg selv. Det er absolutt mulig å forføre seg selv til å tro at man har akseptert situasjonen, uten at dette er reelt. Bak en "flink" fasade er det mulig å fortsette å plage seg selv med et vennskap som man dypest sett håper skal bli kjærlighet. Men siden du har erkjent din egen rolle så tydelig, at du tar eget ansvar for det som skjedde, kan det utmerket godt hende at du er på den sikre siden!
Vennskapsdilemmaet er forøvrig noe vi ikke har berørt som eget tema her på bloggen tidligere, og det er vel på tide. Mange er villige til å gi opp den kjærlighets-ideen som er knyttet til "alt eller ingenting". De vil faktisk ha lite, heller enn ingenting, fra den de har et forhold til. De VIL ikke gi slipp på det lille, fordi det lille faktisk gir mye. Det er også et valg. Så altså: Hvis man er villig til å gi opp håpet om at et forhold kan bli varig, monogamt og trygt, og hvis man er i stand til å leve på glimt av lykke, så er dette også et respektabelt valg, ikke stakkarslig eller "feil" eller sykt. Men forutsetningen for å greie å leve slik, uten å gå istykker handler igjen om AKSEPTERING: "Jeg aksepterer at dette aldri blir et trygt, forutsigbart og gjensidig kjærlighetsforhold, men jeg vil ha det allikevel."
Mange berømte kvinner (og menn) har levd med den smerten det er aldri å få være den eneste ene for den de elsker. Hege Duckert har skrevet en fantastisk bok - "Mitt grådige hjerte" - om kvinner som utviklet stor kunst samtidig som de led kvaler fordi de elsket "menn med rastløse hjerter". (Simone de Beauvoir , Frida Kahlo, Billie Holiday og Karen Blixen). Skal man tåle å leve uten trygghet i noe som både er og ikke er et forhold, må man som dikteren sier "elske sin skjebne" og ikke la livet gå i oppløsning fordi man ikke får det ankerfestet man lengter etter. Det er mange slags kjærlighet der ute.
Sissel & Nora
ER JEG KLAR FOR EN NY KJÆRESTE?
Anonym sa ...
Jeg lurer paa en liten sak. Det er bare halvannen maaned siden jeg ble dumpa ut av det jeg tror var en real hekt, og jeg vet at jeg ikke skal leve med denne mannen igjen. Sorgen er der likevel, men jeg vet at jeg kommer gjennom dette. MEN jeg vet ogsaa at jeg ikke vil leve alene. Jeg vil vaere to. Jeg vil komme hjem til en jeg elsker som elsker meg! Jeg opplever at jeg har soerget lenge allerede over eksen min (i flere aar) og naa vil jeg bare videre, men naar er jeg klar for det? Er det dumt aa treffe noen allerede naa? Saarene er jo naermest aapne enda ..., men om noen skulle "friste" ... skal jeg gi det en sjans? Er jeg "stabil" nok til det enda? Ikke lett aa svare paa kanskje, men noen generelle raad? Jeg vil absolutt ikke inn i noen hekt igjen!
M
Jeg lurer paa en liten sak. Det er bare halvannen maaned siden jeg ble dumpa ut av det jeg tror var en real hekt, og jeg vet at jeg ikke skal leve med denne mannen igjen. Sorgen er der likevel, men jeg vet at jeg kommer gjennom dette. MEN jeg vet ogsaa at jeg ikke vil leve alene. Jeg vil vaere to. Jeg vil komme hjem til en jeg elsker som elsker meg! Jeg opplever at jeg har soerget lenge allerede over eksen min (i flere aar) og naa vil jeg bare videre, men naar er jeg klar for det? Er det dumt aa treffe noen allerede naa? Saarene er jo naermest aapne enda ..., men om noen skulle "friste" ... skal jeg gi det en sjans? Er jeg "stabil" nok til det enda? Ikke lett aa svare paa kanskje, men noen generelle raad? Jeg vil absolutt ikke inn i noen hekt igjen!
M
EN HISTORIE FRA DEN ANDRE SIDEN
Vi velger å legge ut denne kommentaren fra en anonym innsender fordi hun har et viktig poeng: Hvordan det oppleves å bli jaktet på:
Hei.Sissel & Nora
Jeg har to ekser (menn) som har hektet seg på meg i over et år nå. Den ene gjorde jeg det slutt med for to år siden. Det hadde vært en lang periode jeg følte forholdet ikke var slik jeg ønsket det. Jeg forelsket meg i en ny mann og hadde det fint med ham, bortsett fra at min eks fortsatte kontakten med meg på sms, mail etc. Han var lei seg og jeg prøvde å trøste osv. Han ønsket mitt vennskap. Syns synd på ham, Vi møttes noen ganger på kafè o.l. Hver gang endte med at han begynte å mase og kommentere forholdet jeg nå var i. I begynnelsen klarte jeg å holde avstand, jeg trodde veldig på mitt nye forhold. Etterhvert ble jeg påvirket og uten at jeg forstod det helt selv, ble jeg nærmest hektet på igjen. Vi mailet og sms`et, møttes. Kun som venner, men det ble slitsomt fordi han alltid kom til at han ønsket mer og jeg ble usikker. Til slutt ble dette så forvirrende for meg og forholdet jeg var i at jeg gjorde det slutt, for å finne ut hva og evt hvem jeg vil ha. Da begynte et nytt "race". Den siste mannen kunne heller ikke akseptere at jeg ikke hadde følelser for ham lenger. Han oppsøker meg, sender sms osv. Så nå har jeg to menn som ikke gir opp. Jeg synes selv jeg har gjort det klart for dem begge at jeg vil være i fred. Jeg tror ikke selv jeg oppmuntrer dem, men svarer høflig og forsøker å trøste (høres helt patetisk ut). Nå lurer jeg virkelig på hvordan jeg skal komme videre. Det ønsker jeg også for dem, men begge to bedyrer at de elsker meg og vil ha meg tilbake. Jeg føler vi alle ødelegger livene våre ved å holde på slik, har sagt det til dem, men det hjelper ikke, jeg er nærmest blitt et "prosjekt" for dem, det er helt sykt. Jeg blir utslitt og deprimert av dette. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen fortvilet ( kvinne 50 år)
lørdag 1. januar 2011
AARGH! HVA ER DETTE? KJÆRLIGHETSSORG? HEKT? MIN 30-ÅRS-KRISE?
Anonym sa ...
Hei!
Jeg lurer på om jeg kan være hekta! Har lest boken deres med STOR interesse i julen.
Min historie: Begge rundt 30 år. Vi ble sammen for 2 år siden etter at han "jaktet" på meg noen måneder. Vi flørtet lenge, jeg var nok ambivalent på grunn av min daværende livssituasjon og også på grunn av hans rykte som en "flørt". Han jobbet vel og lenge og til slutt føltes det nesten som jeg ga etter ... Ja, man kan vel nesten si at det var jeg som var "hekteren" de månedene dette pågikk (jeg skjemmes ved tanken!!), men jeg mener nå oppriktig at jeg ble forelsket og elsket denne mannen, det var ingen andre i bildet.
Vi ble sammen og hadde noen fine måneder sammen. MEN - etterhvert som jeg gled mer og mer inn og på plass i forholdet, gled han bort fra meg. Til slutt dumpet han meg, cirka 1,5 år etter at vi møttes første gang. Han tok kontakt ved et par anledninger etter bruddet for å høre hvordan jeg hadde det, jeg ga beskjed om at jeg ikke orket ha kontakt, noe han aksepterte. Vi var måneder uten kontakt (jeg var langt nede av kjærlighetssorg denne perioden) - før vi møttes tilfeldig på gata i sommer - da var det på'an igjen! Meldinger fra han daglig, han var ivrig - ville bli sammen igjen, jeg var jo fortsatt interessert (eller hekta) og kastet meg på bølgen. Iveren hans varte i et par uker - så forduftet han uten et eneste ord. Han tok ny kontakt på sms etter et par uker, men jeg skjønte tegningen. Trodde jeg skulle klare å "hekte meg av". Men nei - måneder går og jeg tenker på ham og savner ham fremdeles!!! Aargh!
Nå har vi vært uten kontakt i 3-4 måneder.
Hva er dette? Kjærlighetssorg? Et hekt? Min 30-årskrise? Jeg er forvirret!!
Håper på noen gode råd, for jeg sliter med å forstå hva som har skjedd og hvordan jeg skal komme videre. Har lyst å lære noe av dette slik at jeg kan gå inn i en ny og bedre relasjon hvis jeg noengang kommer over eksen.
Takk for en god bok!
Hilsen fortvilet kvinne
Hei!
Jeg lurer på om jeg kan være hekta! Har lest boken deres med STOR interesse i julen.
Min historie: Begge rundt 30 år. Vi ble sammen for 2 år siden etter at han "jaktet" på meg noen måneder. Vi flørtet lenge, jeg var nok ambivalent på grunn av min daværende livssituasjon og også på grunn av hans rykte som en "flørt". Han jobbet vel og lenge og til slutt føltes det nesten som jeg ga etter ... Ja, man kan vel nesten si at det var jeg som var "hekteren" de månedene dette pågikk (jeg skjemmes ved tanken!!), men jeg mener nå oppriktig at jeg ble forelsket og elsket denne mannen, det var ingen andre i bildet.
Vi ble sammen og hadde noen fine måneder sammen. MEN - etterhvert som jeg gled mer og mer inn og på plass i forholdet, gled han bort fra meg. Til slutt dumpet han meg, cirka 1,5 år etter at vi møttes første gang. Han tok kontakt ved et par anledninger etter bruddet for å høre hvordan jeg hadde det, jeg ga beskjed om at jeg ikke orket ha kontakt, noe han aksepterte. Vi var måneder uten kontakt (jeg var langt nede av kjærlighetssorg denne perioden) - før vi møttes tilfeldig på gata i sommer - da var det på'an igjen! Meldinger fra han daglig, han var ivrig - ville bli sammen igjen, jeg var jo fortsatt interessert (eller hekta) og kastet meg på bølgen. Iveren hans varte i et par uker - så forduftet han uten et eneste ord. Han tok ny kontakt på sms etter et par uker, men jeg skjønte tegningen. Trodde jeg skulle klare å "hekte meg av". Men nei - måneder går og jeg tenker på ham og savner ham fremdeles!!! Aargh!
Nå har vi vært uten kontakt i 3-4 måneder.
Hva er dette? Kjærlighetssorg? Et hekt? Min 30-årskrise? Jeg er forvirret!!
Håper på noen gode råd, for jeg sliter med å forstå hva som har skjedd og hvordan jeg skal komme videre. Har lyst å lære noe av dette slik at jeg kan gå inn i en ny og bedre relasjon hvis jeg noengang kommer over eksen.
Takk for en god bok!
Hilsen fortvilet kvinne
Abonner på:
Innlegg (Atom)