Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

fredag 31. desember 2010

NYTTÅRSAFTEN - VÆR FORBEREDT

Kjære alle helter på bloggen!

Mange skriver om hvor vanskelig høytidsdager og idylliske bilder av familiejul kan være når man sliter med forlatthetsfølelse. Vi har all mulig forståelse for at nettopp dagen i dag - nyttårsaften - kanskje er årets mest utfordrende dag for mange av dere.

Det gjelder å være forberedt i dag og i kveld og i natt, på egne "svakhetstegn" og trang til å gi etter for hektere som sender ut sine doble signaler ("Hei, tenker litt på deg, godt nytt år, takk for det gamle, håper du har det bra ..." og så videre). Dette er kvelden for å binde seg til masten, lytte til sine venners gode råd, ikke stalke eksen på Facebook, men heller telle minuttene fram til midnatt - og gratulere seg selv hjertelig når man IKKE har sendt ut sms-pip eller svart på hekterens lokkerop. Skål for deg selv når klokka slår tolv, om du sitter alene, sammen med familie eller venner, og si høyt: Jeg arbeider med min frigjøring, og jeg er i ferd med å lykkes!!

GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE, VI FØLGER MED OG HEIER PÅ DERE!

Varm hilsen fra
Nora og Sissel

onsdag 29. desember 2010

ROMJULSKVALER

Anonym sa ...

Jeg vil rette en spesiell hilsen til deg/dere som tidvis føler at du/dere ute av hektet, men som på dager som vi står i akkurat nå ... fridager der familie og venner samles i varm forening og latter ... kjenner en gnagende følelse av savn til han eller henne som du endelig begynner å få litt på avstand. Kanskje har du det som meg, at du hverken kan eller vil fortelle noen om savnet, for de fleste tror jo at du for lengst er over kneika. Å si at du savner vedkommende nå vil være som å banne i kjerka: Motstridende, nedverdigende og uforståelig for de som vet hvor vondt du hadde det. Men det er dessverre på slike dager at man kjenner ensomheten størst! Det gjelder for mange som har blitt alene, enten relasjonen var bra eller dårlig mens den pågikk.

Julen er selve symbolet på kjærlighet, gavmildhet og varme, på familie, parforhold og lykke, og fjernsynskanalene bugner av søtladne kjærlighetsfilmer. De fleste er opptatt av sine nærmeste. Din nærmeste var kanskje han eller hun du var hektet til. Kanskje blir du fristet til å sende en sms eller kjøpe en liten symbolsk gave til hekteren. Kanskje blir følelsen av å være mislykket ytterlig forsterket. Kanskje lar du deg rive med når hekteren sender julehilsen til deg. Jeg vil si et stort og rungende HOLD UT! Ikke gi opp! Vit at det du føler er menneskelig. Jeg tror vi trigges til å kjenne på ensomhet når alle rundt oss febrilsk jakter på et familiært og lykkelig fellesskap. Vi blir litt lurt til å savne og til å kjenne sorg, og til å tro at vi er så fordømt alene i en kjærlighetsløs tilværelse.

Nyttårsaften blir for mange den største følelsesmessige bøygen. Jeg vet at jeg gruer meg! Men jeg har tenkt å holde ut og jeg har takket ja til nyttårsfeiring med et par kloke kollegaer. La oss sende hverandre en felles tanke når klokken slår tolv, med et helhjertet ønske om at 2011 skal bli starten på en fri og stabil tilværelse for alle oss som har slitt. La oss gjøre det!

Stor klem fra K.

MINE SISTE ORD TIL DEG

Anonym sa ...

Du vet det ikke, men jeg er inne i en tøff periode for å bli fri fra deg. Det var åtte uker siden jeg hørte fra deg sist. I åtte uker hadde jeg vært flink og stålsatt meg. Gjennom disse åtte ukene hadde jeg greid å bygge opp litt styrke igjen. Jeg har slettet deg fra facebook. Jeg har fortalt vennene mine om hvordan jeg har hatt det - og har det. Hver dag har jeg lurt på om jeg skulle sende deg en mail og fortelle at du ikke må ta kontakt med meg igjen. For jeg har vært redd for at du skulle, og at jeg nok en gang ville bli svak. Men hver dag ombestemte jeg meg - det ville bare virke dumt å sende deg et slikt brev - dager, uker etterpå.

Så kom julaften. Jeg satt med mobilen i hånden da meldingen fra deg tikket inn: ”Hei … ville bare ønske deg en god jul. Så håper jeg det går bra med deg om dagen …

Hva tror du?! … Først ble jeg skuffet, så ble jeg sint, så ble jeg lei meg, så kom sommerfuglene i magen. I mange timer var jeg i ferd med å miste den lille verdigheten jeg hadde klart å bygge opp. Hvorfor sendte du den sms-en? 

Jeg svarte deg ikke. Jeg er stolt av det. For i løpet av disse åtte ukene ser jeg klarere. Jeg vil bli fri fra deg! Jeg vil bli fri fra meg selv, all ventingen! Jeg skal ikke la deg få drive slik med meg mer. Tre år med fram og tilbake, varm og kald, av og på, er altfor lenge. Så derfor skriver jeg disse siste ordene til deg. For å ta kontrollen, for å sette en strek over det vi hadde, men også takke deg for det vi delte, på godt og vondt (jeg er jo et anstendig menneske og vil ikke såre deg, ønsker deg jo egentlig alt godt). Jeg er på vei fremover nå, uten deg, og jeg ber om at du kan respektere avgjørelsen min og at jeg må ha avstand.

Men først må jeg slette bilder av deg - av oss - på dataen, på mobilen, tekstmeldinger ... Jeg må, eller kanskje jeg ikke må? Du blir i så fall den eneste kjæresten jeg har fjernet alle spor etter … Jeg må tenke litt mer over det før jeg tar mot til meg. Det er visst fortsatt mye jeg må tenke over, ha mot til … før jeg sender deg mine siste ord … for å fortelle at livet mitt har gått videre ...

Hilsen MB

torsdag 23. desember 2010


KJÆRE ALLE BIDRAGSYTERE OG BESØKENDE PÅ HEKTABLOGG!
Vi er rørt og imponert over alle åpenhjertige erfaringsutvekslinger, reflekterte innspill og støttende dialoger på bloggen. Vi hadde aldri trodd at så mange med hekt-erfaringer ville være i stand til å dele sine opplevelser på en så konstruktiv måte.
Vi gratulerer alle som har kommet seg ut av hektets grep og ønsker alle som fortsatt strever en levelig jul, gode stunder, glimt av lykke og et mye bedre nytt år enn det som nå går mot slutten!
Vi vil fortsette å følge dere tett og leser hvert ord med stor interesse.

Gode ønsker fra
Nora & Sissel 

torsdag 16. desember 2010

KANSKJE EN GOD JUL, LIKEVEL?

Anonym sa ...

Jeg skulle på julegavehandel i kveld, men alt jeg kom hjem med var "Hekta"-boka, som en teit og hemmelig gave til meg selv. Nå har jeg lest hele Noras del. Puh!! Jeg har ledd og grini om hverandre, og jeg har hørt min egen stemme i Noras ord. Og nå er jeg så sliten! Så hudløs! Jeg har nemlig vært fysisk ute av hektet i snart et år, men skjønner jo nå at jeg ikke har fått bearbeidet noe som helst. Ett helt år i mitt eget stakkarslige vakuum! Jeg skjønner jo at jeg ikke lever! Men nå skal jeg få meg noen timers søvn før jeg går løs på Sissels del. Kanskje jeg ombestemmer meg etterhvert fra ideen om å feire jul alene ...? Kanskje jeg skal orke å være sammen med andre selv om akkurat denne første jula blir tøff. Kanskje nettopp derfor ...?
Takk. K.
16.12.2010 kl 01:18

mandag 13. desember 2010

VERDEN - JEG TROR JEG ER KLAR!

Anonym sa ...

Kjære Granskaug!!!!!! Jeg har vært hekta i snart 4 år og alt (absolutt alt) rundt meg har gått ad undas. Firmaet, jeg, helsa - ALT. Er det rart han stikker ... Det hadde jammen jeg gjort også. Jeg maste jo HØL I HUE på stakkar'n ... Satt fast som seig asfalt på ham og enda forsto jeg ikke hvorfor han ble borte. Plustelig sluttet han å ta telefonen og ikke svarte han på sms heller! Borte!! Nå er det "bare" meg og et ocean av tårer ... Og vi to ser ut til å trives veldig godt sammen.

Er det mulig å være så dum og blind??? Jeg skremte jo mannen over alle hauger med å være som jeg var.

Dette skriver jeg virkelig ikke for å kritisere andre enn meg selv. Jeg så ingenting før jeg fikk nyss om denne boken og det faktum at jeg jeg HEKTA ...

Hjelpe meg !!! Jeg må avhektes ... Stakkaren må bli fri fra meg ...

Tørk snørra di og jobb med deg selv jente!!!! Nå starter min oppfriskning og min avhekting ... Jeg gru-gleder meg ... Hvordan skal dette bli ... Skummel fremtid ... Kanskje en ny vår!!!! Verden - jeg tror jeg er klar, takket være GRANSKAUG!

NÅR SIDESPRANG BLIR HEKT

Anonym sa ...

TAKK for at det fins en side der jeg kan lese om andre. Så definerer jeg meg selv ikke så splitter pine gal likevel ... Det er faktisk ikke bare meg ,..

Har i de to siste årene vært hekta på en mann. Vi har hatt enorm kjemi fra dag 1, og han vet at jeg er på knærne etter ham. Men han har kjæreste, så vi er på papiret kun venner. Men han vet jeg vakler for ham. Når sjansen byr seg kan han uoppfordret kysse meg, klemme, ta på meg, kose og fortelle meg alt det han har lyst å gjøre med meg. Og jeg faller ... og tøyer grensene mine, begynner å håpe, blir forvirret, fordi jeg håper at bak alt det han sier og gjør, fins det kanskje en der, som vil være min likevel ...

Senere blir han oppgitt over at jeg ikke har tatt tegningen. Han har jo fortalt meg at det ikke blir oss, sier han. Når jeg spør hvorfor han da kysser på meg, svarer han at han liker tanken på at jeg er hans ... som om DET er ett mindre tvetydig svar.

Så sitter jeg igjen - konstant forvirret, konstant håpefull, og konstant livredd for å kaste håpet i bosset, for tenk om ... Grenser for meg selv og mitt liv er fløyet ut av vinduet, og igjen sitter ei jente med masse kjærlighet til en som så tydelig viser at han ikke syns den er verdt noenting ... og det er dét som gjør mest vondt ...

søndag 12. desember 2010

OM HEKT OG VENNSKAP

Vil være venn sa ...

Jeg traff mitt hekt på internett for snart to år siden. Vi traff hverandre "live" i juni i fjor, og datet/var sammen av og på til juli i år. Da gjorde han det slutt, noe jeg ikke "kjempet i mot". Vi har ikke hatt kontakt siden, bortsett fra et par meldinger ang. gjenglemte ting. Jeg har datet en mann etter dette, og tror jeg er over hekteren, selv om jeg tenker mye på alt som skjedde i forholdet. Jeg savner ham ikke som en kjæreste, men jeg savner ham som en venn. Han har veldig mange bra kvaliteter og er en fantastisk støtte til de rundt han. Som kjæreste derimot var han ikke noe bra, men han er/var nok en hekter fordi han kjente seg selv veldig dårlig, og han var mye "forvirra". Spørsmålet mitt, som jeg ikke finner noe klart svar på i boka, er: Når kan man bli venn med et hekt? Eller kan man aldri det? Jeg har ikke sett ham på 4,5 måned, og har lyst å treffe ham og ha ham i livet mitt som den gode vennen jeg vet han er. Nå reiser jeg vekk og kommer ikke tilbake før i slutten av januar. Da blir det jo et halvt år siden sist jeg så ham, så jeg har jo hatt god tid på meg. Hva mener dere om hekt og vennskap? Bør man holde seg langt unna?

onsdag 8. desember 2010

SEKSUELLE HEKT OG HORMON-KICK

Noen mennesker gir oss et større seksuelt kick enn andre. Kanskje fordi de er erotisk "flinkere" enn andre, kanskje fordi jakten på dem er pirrende og fordi deres uforutsigbarhet holder oss i en sitrende tilstand av forventning. En mer eller mindre kronisk spenningstilstand kan være seksuelt stimulerende, på samme måte som lite spenning og altfor stor forutsigbarhet kan gi motsatt effekt: Nedsatt seksuell lyst og interesse. Mange sidesprang og utroskapsaffærer er utløst av opplevelsen av spenning, ikke i ønsket om å bytte ut partneren. Seksuelt begjær er slett ikke avhengig av ømhet og kjærlighet, det vet de fleste, noen ganger er det nesten omvendt.

Hjernen er sjefen, og denne sjefen styrer utskillelsen av motivasjonshormonet dopamin, også kalt kroppens naturlige rusmiddel. Dopamin utskilles når vi spiser, når vi beveger oss, danser, trener, når vi opplever noe nytt, når vi har tilfredsstillende sex, når vi shopper eller spiller dataspill - i det hele tatt når vi opplever at noe gir mening. Dopamin kalles "lykkehormonet", og det er derfor vi kan bli avhengige av mennesker/ting/handlinger/rusmidler som gir oss et dopamin-kick - vi vil oppleve den lykkefølelsen igjen. Sex vi liker, ønsket berøring og positiv fysisk nærhet utløser i tillegg bonding-hormonet oxytocin, og en saftig dose dopamin blandet med oxytocin = BEGJÆR.

Til alle dere som føler dere som viljesløse, seksuelle junkies: Følelsen er høyst forståelig, for det er dopaminet og oxytocinet som herjer. Skal dere komme dere vekk fra den mannen eller kvinnen som utløser begjæret (men som skader selvfølelsen deres og gjør dere overtilpasset og underkastende), må dere på emosjonell og seksuell rehab: Dere må holde dere unna vedkommende, avskjære muligheten til fysisk kontakt, binde dere til masten når begjæret river i dere, be om hjelp hos gode venner, gå i terapi om nødvendig, gratulere dere selv med hvert minutt dere ikke tenker på den tilbedte. I begynnelsen kan det være like hardt som å slutte med heroin eller alkohol, men det er likevel lettere å løsrive seg fra et emosjonelt hekt. Alvorlig rusavhengighet ødelegger jo også fysisk helse, arbeidsevne og sosialt nettverk. Deres nettverk finnes der, venner venter på dere, jobben er der, kroppen er intakt. Og rundt neste sving finnes det en annen mulig hjertens kjær som kanskje ikke er like sykt spennende som han eller henne dere er hekta på, men som ønsker å være der, forutsigbart og trofast. Etter en altfor lang og nervepirrende tur på berg-og-dalbanen, vil dere vite å sette pris på færre kick og mer "normal" lykke.

Beste hilsen
Sissel

SKAL MAN FORVENTE GJENSIDIGHET? TRENGER REALITETSORIENTERING

Anonym sa ...

Hva kan jeg forvente?

Jeg har vært, og er fortsatt, delvis hekta. Problemet mitt, og en viktig grunn til at jeg har latt meg hekte, er at jeg egentlig ikke vet hva jeg kan forvente i et forhold. Selv om jeg snart er midt i livet, oppegående, ressurssterk og med mange venner. Jeg har ikke mange, men lange forhold bak meg, og føler nå at jeg har godtatt å leve med lite kjærlighet, kos og bekreftelse. Selv ønsker jeg virkelig å få vise min kjærlighet i form av oppmerksomhet og bekreftelse, men jeg har nok alltid tilpasset meg partnerens nøkterne innstilling. Og denne hekten min har latt meg forstå at jeg forventer for mye. Jeg begynner å ane at det ikke stemmer. For å komme meg helt ut av denne sirkelen trenger jeg noen forsikringer eller en realitetsorientering på hva som er vanlig mellom to som elsker hverandre (gjensidig). Er det noen som kan si noe om det?

mandag 6. desember 2010

TOTALT UTSLITT OG SYKMELDT

Anonym sa ...

Jeg har nå lest bloggen fra ene enden til andre. Og jeg har funnet litt ro fordi jeg kunne lese at også andre har opplevd lignende ting. For 2,5 mnd siden ble jeg dumpet etter å ha vært hektet i 6,5 år!!!

Jeg er en kvinne i lederstilling, veloppdratte og flinke barn, gode venner og god økonomi. I det hele tatt så har jeg ett perfekt liv. MEN så er det ikke det allikevel ...

For jeg er totalt utslitt etter å ha vært hektet i så mange år. Sykmeldt og går nå til psykolog en gang i uken. Etter at jeg ble dumpet så gjorde jeg ikke noe annet enn å gråte, men samtidig kjente jeg hvor godt det var å ikke sjekke tlf hvert eneste minutt i ett håp om at jeg hadde fått sms. Ingen dag var god før jeg hadde hørt fra ham. Jeg har tilbedt mannen, og fått akkurat nok tilbake til å henge der. Mannen har i denne tiden fridd til en kvinne, fått et barn med en annen kvinne og til slutt fortalte han meg at det var meg han ville ha, han måtte bare bli ferdig med pappapermisjonen først. Jeg har lånt ham mye penger, jeg har betalt regninger for ham (mens han hadde samboer). Jeg tok pause på jobben for at han skulle kunne ringe meg når det passet for ham. Jeg har tatt fri fra jobb for å møte ham. Jeg har sørget for barnefrie helger for at han skulle komme innom i 20 min ...

Nå har det gått 2,5 mnd siden jeg ble dumpet. Jeg samler krefter og er mye ute og går. Og samtalene hos psykologen hjelper mye. Men denne bloggen har virkelig fått opp øynene mine for hva jeg har holdt på med.

Jeg sliter med angsten for aldri å møte en mann igjen. Jeg tar to forskjellige sovemedisiner fordi kroppen er helt ute av rutiner for søvn. Pga hans jobb som innebærer nattevakter og helgejobbing så har jeg vært parat til å svare på tlf døgnet rundt. Og jeg er kjemperedd for at han skal ta kontakt for jeg VET at jeg ikke klarer og stå i mot ham. Men den aller verste angsten ligger i at jeg føler at jeg aldri vil komme til å føle lykke igjen. Jeg eksisterer i en monoton boble basert på de daglige pliktene og ansvar. Jeg isolerte meg ganske tidlig i forholdet og har ikke funnet styrken til å gå ut i verden igjen. Jeg analyserer hver minste ting og klarer ikke og ta en dag av gangen ...Og så er jeg så skuffet over meg selv for at jeg har latt meg selv være så hektet, når jeg er så sterk og flink på alle andre områder ...

Men i morgen skal jeg kjøpe boken...:-)

fredag 3. desember 2010

NETTDATING OG HEKT

Anonym sa ...

Jeg kjøpte boken på tirsdag, nå er det bare fredag og jeg er inne i psykobiologien. For meg er dette terapi. Jeg skjøv meg selv ut av hekt for drøye 2 mnd siden og er fremdeles der at jeg kan savne og lengte, men boken hjelper meg til å bli konkret på hva dette faktisk handlet om.

Akkurat nå ble jeg opptatt av adrenalikikket på første date og har lyst til lå reflektere litt rundt fenomenet nettdating i denne sammenheng. Min eks og jeg traff hverandre via nettet og jeg har etterhvert fått mange tanker om hvilken adrenalinstart det er for et forhold, særlig oppbyggingen mot det første møtet. Der man på sekunder skal klare å minst matche seg selv fra nettet, men helst overgå seg selv. Pumpen går på høygir, kvalm og svett og det er grunn til å spørre seg selv om når var jeg meg selv? Det står alltid så mye på spill. Samtidig opplever jeg at det gis så liten mulighet til å lande, bli faktisk kjent med hverandre etter en slik start. Kom jeg litt feil ut på hoppkanten har jeg erfaring med at det er vanskelig å finne igjen sporet, særlig fordi jeg hadde opplevd at vi hadde et godt spor på nettet. Er det adrenalinkikket som bidrar spormangel? Jeg har flere liknende opplevelser med dater som baseres i et møte på nettet.

onsdag 1. desember 2010

VERDIEN AV STØTTE FRA ANDRE MED LIGNENDE ERFARING

Mange som skriver på bloggen, som ringer, sender mail og bidrar med sine erfaringer, forteller hvor vondt det er å få råd fra folk som ikke selv har vært inne i et hekt. De som har personlig erfaring er utslitte av lettvinte råd som "bare kutt henne ut, da vel!" eller "slutt å tenke på den fyren!" og så videre. En som er hekta befinner seg inne i en emosjonell sentrifuge og kan ikke uten videre omprogrammere hjernen sin på kommando. De som selv aldri har hatt denne vonde skoen på, vil kunne bidra til å gi den som er hekta eller som sliter for å komme seg løs, dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi det føles umulig å følge "det gode rådet". Noen forteller også om altfor positive klarsynte/spådamer/alternativ-terapeuter som driver med helt urealistisk oppmuntring: "Bare du vil, så får du det til!!" - altså en farlig oppfordring til videre hekt-atferd. Andre forteller om psykologer og psykiatere som ikke tar hekt-problemet på alvor, men kaller det noe man bare "må legge bak seg". Vår mening er klinkende klar: Slike råd er bare skadelige! Et hekt er en alvorlig tilstand som har fellestrekk med tvangslidelser og rusavhengighet, og derfor trengs det velfunderte råd,
tålmodighet og stor empati når en hekta skal greie å hekte seg av.

Det som setter i gang en avhektingsprosess for mange, er en opplevelse av oppvåkning og å bli forstått av likesinnede. På denne bloggen skriver dere som selv har erfaring. Noen er midt i et hekt, andre er på vei ut av det, noen har hektet seg av. Råd og tanker fra dere er uhyre verdifulle. Den som er hekta sitter fast i skam, isolasjon og fremmedfølelse, og derfor blir varme, aksept og relevante innspill fra andre med erfaring så viktig.

Fortsett å skrive og utveksle erfaringer. Støtte fra likesinnede som har en nyansert forståelse av hva det vil si å ha vært fanget i et hekt, kan gi styrken til å gjenreise sitt liv og gjenfinne livglede og verdighet.

Nå går vi inn i desember, en vanskelig måned for mange som sliter med hekt. Ha som mål at neste desember skal bli annerledes, da skal du igjen være et fritt menneske. Det året som kommer skal stå i selvfølelsens tegn.

Beste hilsen
Sissel & Nora

ENDELIG FRI

Anonym sa ...

Denne boken må jeg kjøpe! Jeg var sammen med eksen min i et år, så tok det fire år å komme over ham. Han slo opp, ombestemte seg, slo opp, ombestemte seg, så skulle vi være "bare venner" og han ble sammen med en annen, uten å fortelle meg...og hele tiden gjorde jeg alt jeg kunne for å få ham tilbake. Det var berg-og-dalbane, jeg var ikke til å kjenne igjen. Jeg var totalt avhengig! Han var whisky, og jeg er tydeligvis en alkoholiker. For å være helt ærlig, så ble det til slutt en måte å straffe både meg selv, han, og den nye dama hans. Til slutt måtte JEG "slå opp" med HAN- han kunne bare ikke være i livet mitt lenger. Jeg fikk hjelp til å skrive et brev til hver av dem, beklaget måten jeg hadde oppført meg på, og forlangte at vi kuttet all kontakt. Jeg tror nok den nye dama hans satte pris på dette, men han var nok også litt avhengig av spillet vi hadde gående, og var nok på en måte litt skuffet over at jeg kuttet ham ut. Vi har ikke lenger kontakt. Likevel tok det meg nesten et år med en del "stalking" på Facebook og nett fra min side. Langsomt har jeg vent meg av med dette også. Tilsammen fire år! Hadde jeg bare latt ham gå da han ville ut, hadde jeg spart fire år av livet mitt.

Jeg kunne tatt doktorgrad på kortere tid enn det tok meg å komme over eksen min, og det hadde antageligvis vært mindre slitsomt;-) Nå føler jeg endelig at jeg er fri - endelig fred i sjela, endelig lever jeg for min egen del igjen. Men jeg er blitt redd for å erstatte whisky med annen børst, og har så langt holdt meg unna nye forhold, selv om jeg til tider har vært nesten desperat etter å treffe en annen. Så jeg håper boka tar for seg dette også, hvordan gå videre, hvordan gjenkjenne faresignaler i seg selv, hvordan bryte ut av usunne mønstre før de setter seg helt fast i hjernebarken. Det er tungt å drepe det håpet som surrer og går i eget hode. Om jeg har lært en ting i løpet av denne prosessen, så er det hvor mye jeg har begynt å sette pris på absolutt ærlighet. Jeg husker traff en annen fyr oppe i alt det her, som riktignok var interessert, men som til slutt slo fast at han ikke var mannen for meg. Det avslaget var lett å bære. Han ga ikke falske håp rom til å spire. Det er jeg utrolig takknemlig for. Et mål for meg er å bli tydeligere selv, slik at jeg ikke blir den som sår falske håp i andres hoder. Og, at jeg er tydelig i å uttrykke hva jeg trenger og hva jeg finner meg i/ikke finner meg i. Takk:-) Det gjorde godt å få fortalt dette.

NETTAVISA SIDE2

I dag, én måned etter at Hektablogg kom på lufta, har nettavisa www.side2.no omtalt bloggingen her inne. Se artikkelen Flau, skamfull og hekta. Gratulerer, alle sammen! Takk for bidragene deres! Vi gleder oss til fortsettelsen :)

Hilsen Nora og Sissel