Om oss

Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.

søndag 21. november 2010

TAKK, NORA!

Leste reportasjen i VG og kjøpte boken da den kom ut. Vil gjerne takke deg for at du ved å dele din historie med "hele" Norge har gitt meg det verktøyet jeg trengte for å stenge skamfulle tanker ute.
For en tid tilbake var jeg på vei inn i et hekt, men kom meg ut ganske raskt før det gikk for langt. Jeg takker tilfeldigheter for at jeg fikk en tidlig exit. Til tross for at jeg aldri kom langt inn i noe hekt, så gjorde dette noe med meg. Det er ikke første gangen i mitt liv at jeg er blitt dumpet, eller har dumpet menn etter noen dater, men dette var annerledes fordi jeg satt igjen og følte meg så liten. Jeg var nesten på grensen til å skamme meg over meg selv. Selvtilliten, som vanligvis er god nok, var helt borte. I flere måneder spurte jeg meg selv hva handlet dette egentlig om? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stilte de samme spørsmålene. Det å bruke så mye energi på et forhold som aldri ble noe enn fire dater er jo helt på trynet. Etter å ha lest din historie, og ikke minst etter å ha lest Sissels analyse, så har jeg fått ting på plass. Vedkommende jeg datet trigget rett og slett krypdyrhjernen min, og denne delen har vi, eller hvert fall jeg, tydligvis liten kontroll over. Det var så befriende. Nå vet jeg hvilke mekanismer som trådte i kraft. Nå har jeg kontroll igjen.

2 kommentarer:

  1. hei hei:)
    Jeg holder på å lese boken og synes den er kjempe bra:)Videre synes jeg at det er modig av deg Nora å fortelle om din historie.
    Jeg har tidligere vært forelsket eller nærmere sagt hektet på en fyr. Jeg trodde vi hadde noe speisielt som ord ikke kunne beskrive, men det kunne det ikke være da jeg satt igjen med en lav selvfølelse. Jeg begynnte å tro etterhvert at hvis jeg bare forandret meg litt så kunne vi passe bedre sammen, og ting ville bli bedre. Men samtidig var det noe inni meg som ikke ville forandres. Etter noen refleksjoner og samtaler med venninner fant jeg ut at jeg ikke var forelsekt i selve ham slik han var. Jeg var forelsket i illusjonen av hvem jeg trodde han kunne være, og som jeg i korte øyeblikk har sett at han kan være. Jeg bestemte meg da for å ikke bruke energi på noe som egentlig ikke finnes, og heller bruke tid på å ta vare på meg selv og være den jeg selv ønsker å være. Da følet jeg en befrielse.

    SvarSlett